RØD GLØD: Oscar Hovde Berntsen har ikke glemt gamle kunster og leker seg opp Blodveien (8-) i 2014. Foto: Aslak Aastorp 2
KRIMP: Cruxet på Oskar-ruta (8-) krever en god porsjon vilje og fingerstyrke. Her er det Kjetil Bersås som gjør et hederlig forsøk. Foto: Aslak Aastorp 3

1BARIS: Aslak Aastorp leker indianer og prøver samle litt krefter før det drar seg til på Indian Summer (8-), forlengelsen av Oscar-ruta (8-). Foto: Berit Skjevling 2RØD GLØD: Oscar Hovde Berntsen har ikke glemt gamle kunster og leker seg opp Blodveien (8-) i 2014. Foto: Aslak Aastorp 3KRIMP: Cruxet på Oskar-ruta (8-) krever en god porsjon vilje og fingerstyrke. Her er det Kjetil Bersås som gjør et hederlig forsøk. Foto: Aslak Aastorp

Klippeklatring ved Sunndalsøra

Om utviklingen av et klatrefelt på Nordvestlandet, iblandet bleieskift, trening og filosofiske betrakninger. Velkommen til lange runouts og knallharde blomstergrader på Drøpping.

Fredag 21. juli 2017 kl.12:00

I Sunndalen reiser noen av Norges mektigste fjellformasjoner seg fra havet, og opptil 1800 meter med alpine linjer og isruter som kan ta pusten fra de fleste. Da er det verre med gode klatrefelt. Det er liksom noe feil med fjellet. Ofte store slette plater uten fingertak eller gode riss, brutt opp av horrible løse blokker. Et av unntakene ligger ved Todalsfjorden. Her finnes en liten vannslipt knaus som med litt fantasi kan forlede deg til å tro at du har havnet på den gyllenbrune sandssteinen i Arapiles i Australia eller i franske Verdons bølgende kalksteinsvegger.

Les også: Slik ble Norges mest kompakte buldrefelt til.

Klatrefeltet Drøpping så dagens lys omtrent samtidig som mine barn. I den livsfasen som er så full av all slags hverdagskriser at det halve kunne vært nok. Den tida man går baklengs inn i framtida. Med blikket låst fast i fortida som over natta fortoner seg grenseløs fri. Var det fint vær så klatret man. Studier eller strøjobber fungerte bare som nødvendig hvile mellom turene.
Så blir alt snudd på hodet. Både fast jobb, fast adresse og barn, på en gang. Det kan bli i meste laget for et sigøynerhjerte. Man gjør et tappert forsøk på å bli voksen, på overtid. Menn, og klatrende menn i særdeleshet, blir da gjerne patetiske i forsøket på å utvide sine horisonter. I slike perioder kan et lett tilgjengelig klatrefelt som lar seg kombinere med bleieskift, foreldremøter, grillturer, FAU, leksehjelp, overtid, oppussing og enda mer oppussing, være av uvurderlig betydning, ja intet mindre enn redningen for kjærlighetens mer krevende taulengder. En del av rutenavnene bærer preg av det.

Vi skjønte det med en gang, Håvard Børset og jeg, at vi hadde funnet noe stort, da vi rappellerte veggen for første gang tidlig på nittitallet. I antall ruter riktig nok Drøpping et minifelt med fålinjer. Dette er klatring som i egne øyne har holdt oss unge, i hvert fall inni hodet. Vi som polerte denne skjulte perlen, startet hver vår med skrekkblandet fryd med å la oss «grisebanke» mentalt og fysisk ved Todalsfjordens bredder. Den første linja som ble gått er delvis naturlig sikret og ble kalt 40-årskrisen (8-). Øvre del måtte borres, men vi syntes den var heftig nok, Halgeir, Berit og jeg som lenge var Drøppings eneste venner. Ruta er lang og jevn med flere cruxpassasjer. Toppen er ofte våt, men det holder lenge å gå halve ruta. Selv om ruta har et stort innslag av bolter øn- sker vi (eller kanskje bare jeg) å beholde det som er av riss for naturlige sikringer. En fin variant av 40-årskrisen som kalles Hjerteknuser (7+/8-), er også kilesikra bortsett fra to bolter. Etter en litt intens travers kan man kose seg opp et nydelig riss til ankeret.

Omtrent samtidig som den første ruta ble gått datt Berit bokstavelig talt ut av konkurranseklatringen da hun deiset fra 4-5 meter rett i betongen under klatreveggen i sportshal- len og maltrakterte armen en uke før NM på Lillehammer i 1993. Dette har kanskje ikke så mye med saken å gjøre hvis ikke et lite menneskefrø hadde begynt å spire omtrent samtidig. Frøet ble til en ung gutt 9 måneder seinere og inspirerte til navnet på den andre av Drøppings tidlige klassikere Barn ingen hindring (8-). Berit var en av tre førstebestigere av denne ruta. Denne klisjeen av et rutenavn ble senere endret til Up and Go som beskriver rutas karakter bedre og holder seg innenfor tematikken barn og bleier. Ruta har fine jevne bevegelser på gode tak helt til et markert taktskifte bringer deg ut i en bulk med tynne fingertak. Ruta har et dobbelt sett bolter midtveis som gjør at man kan avslutte etter Up men før det blir Go.
En annen bleierute er Libero (7) som også har et markert takoverheng. Takoverhenget har en tendens til å rote det til for lange personer. Til og med åttitallstjerna Store-Leif Henriksen fikk litt problemer her, men lille Berit elsker å cruise gjennom taket uansett form og forhold.
Oskar Hovde og Anders Kringstad dro utviklingen på 90-tallet videre med to superklassikere Oscar-ruta (8-) og Blodveien (8-). Den første har noen intense dansetrinn (som er fantastiske når du har lært dem) opp til et teknisk utspekulert og fingertungt takoverheng.

Ruta fikk seinere forlengelsen Indian Summer (8-) en råkald novemberdag i 2012 da jeg følte siste sesong på Drøpping var kommet og gjerne ville ha en verdig sluttpakke. Det var kun Halgeirs velvilje, tålmodighet og varmekjeledress som gjorde det mulig å få gått superlinja den høsten mens isen la seg på fjorden. Siste-sesong-følelsen har forresten begynt å komme hvert eneste år nå. Men så dukker det alltid opp en linje til som det skulle vært fint å klare.
Den andre Oskar-kreasjonen, Blodveien, består av en serie NY! lange sugende laybacktak på kanter. Fin hvile midtveis og deretter et veggcrux som leder opp til en temmelig vrien avslutning. Etter nesten 28 meter kan du avslutte ved ankeret til den originale ruten. Hvis du fremdeles har mer krefter (og langt nok tau) kan du fortsette på forlengelsen Golden gate (8-) til toppen via en tung travers med en over- veldende avslutning. Den originale ruta er fantastisk hvis du får den til, blant feltets aller fineste.

Dolorosa Uffert (8-) er linje som starter likt med 40-år- skrisen og drar ut gjennom en vakker bue til høyre, men som neppe vil bli husket med glede. Den er ledet to ganger og ingen av oss har lyst til å gjenta det. Du står utrolig tynt når du klipper bolten over takoverhenget. Ganske psykende men ikke farlig. Egentlig er ruta fin bare du er god nok. Kunnskapsløftet (6+/7-) er fin til oppvarming, men har et litt tricky start for graden. Til Ungdommen (8-) var ment som en gave fra de eldre til de unge som ungdommen ikke ville ha. Tynne balanseflytt, lett travers mot høyre og rett opp en overhengende vegg hvor takene blir tyngre og tyngre. Kan være bedre enn sitt rykte for de fingersterke.
Ungdommen tok heller saken i egne hender. Kjetil Bersås laget sin egen kjempeklassiker helt i høyre kant av feltet i 2013. Taurin (7) er virkelig fin med variert klatring. Den som leder må være litt forsiktig i starten. Ruta har også en forlengelse for de som ønsker det. Etter at det ble kjent at Klatring ønsket en artikkel om feltet ble det enda mer fart på sakene. Alle mulige linjer ble vurdert og Taurin fikk en venstrevariant i toppen; Topgun (7+/8-) som garantert vil bli en av Drøppings mest besøkte i framtida.

Monkey Business (8-) er en fin men litt ujevn rute fra 2013 som ungdommen nesten snappet fra den gamle, men som den gamle snappet først en fuktig regnværsdag. Et tigersprang så er du over cruxet lettere enn du skulle tro. Hvis du insisterer på å klatre statisk blir den en halv grad vanskeligere og når standard Drøpping-gradering. Noe av graderingen på Drøpping bør forresten tas med en klype salt. Her kan vi med rette beskyldes for å være litt rare. Det har etablert seg et slags mentalt tak på 8-. Vi er ikke bedre synes vi. Derfor er det noen lette og en del ganske harde av denne graden. Dessuten er 8- et veldig fint og symmetrisk tall, nesten som en blomst hvis man snur litt på det. En grad som er spennende å lede fordi det alltid går an å ramle. Samtidig ikke så vanskelig at det innbyr til å henge og gnage lenge på rutene. Det er ikke tradisjon for slikt på Drøpping. Det har sin naturlige forklaring i at klatringen her normalt har vært ledsaget av et visst tidspress for å rekke hjem til andre plikter. Hvis du henger i ro mer enn to minut- ter på samme sted blir du uglesett.
Unntaket er Halgeirs prosjekt Hardman (8-) som Halgeir topptauet i fjor og som vil være en av de hardeste av denne graden som finnes tror vi. Den må ikke røres før han har fått ledet den. Halgeir har ruta inne, men kragebeinet som brakk i vinter må få grodd sammen. Et «ruteran» ville også stride mot Drøpping-kodeksen som består i at alle i gjengen skal varsles om treningsøkter, nesten alltid. Hvis ikke blir du stemplet som tjuvtrener. Det er en alvorlig sak som vitner om dårlig kameratskap. Det der har forresten sklidd ut litt i det siste, men vi pleier å være ganske snille med hverandre. Halgeir er den som er mest raus mot andre og flinkest til å lage god stemning på cragget, før han på uforklarlig vis kommer opp hvert eneste crux. Hvis han en sjelden gang faller er det av ren høflighet. Her har vi et felles mål om å fortrenge pensjonsalderen lengst mulig selv om linjene i ansiktet og gråskinnet i håret blir tydeligere hvert år for noen av oss.

Enkelte av rutene er noe sparsomt boret, ikke farlig, men kanskje litt spennende. Vi ber om at boltingen til førstebes- tigerne respekteres, og at noen av rutene får beholde et visst mentalt aspekt. Noen ville boltet mer og noen mindre. Andre ville ikke boltet i det hele tatt og kanskje skapt noen få virkelig hårreisende ruter, eller bare frisoloert. Til syvende og sist er klatring bare en lek som bør ha et element av usikkerhet for å være artig. Det blir feil å øke antallet bolter hver gang noen føler ubehag. Her møter jeg sikkert meg selv i døra til gangs – jeg har nok satt en og annen bolt som jeg angrer bittert i et- tertid. Paradokset er at boltene både gjør sporten mulig, samtidig som rutene kan ødelegges fullstendig av for mange bolter. Uansett henger det ofte snorer for topptauing dersom man fortrekker det (knytt på tauet, og dra snora igjennom).

Så til deg som liker lange seige linjer har Drøpping mye å tilby. Hvis klatring kan kalles dans er dette et felt med mange vakre rytmer. Det er ingen ruter som gir stor anerkjennelse eller såkalt cred. Kanskje må du heller regne med enkelte sprekker i selvtilliten. Mor Drøpping har nok avvist en og annen av de store danserne. Likevel byr hun alltid på mye bevegelsesglede og er, som alle klippevegger, en arena for klatringens vidunderlige evne til å reparere selv det mest utslitte hode. 20 år etter kan vi bare konstatere at rutene er så bra at vi fortsatt klatrer dem med like stor glede. Det er neppe i henhold til moderne prinsipper for variert trening. Jeg er ikke moderne lenger og tid er et underlig fenomen. Barna vokste opp uten at vi helt forsto hva som skjedde. Noen ganger er følelsen av at mye burde vært gjort annerledes påtrengende. De gikk for fort, de tjue årene. Kjærligheten overlevde den også, selv om det vil være litt drøyt å gi Drøpping all cred for det. Klatreformen pendler med årstidene. Selv når vi knapt merker det er alt i evig forandring. Spenningen lever stadig, som om tiden var skrudd tilbake. Den sitrende uroen før start, og den deilige følelsen av mestring etterpå. De gode følelsene handler vel om å beholde lidenskapen, pluss å ha litt flaks. Men enten du kommer helt opp eller ikke vil uansett Drøppings eventyrlige solnedganger skinne på deg.

Les også: Norges beste festival, med klatring, topptur, sykling og alt du måtte ønske.

Drøpping
Beliggenhet: Lite felt på sørsiden av Todalsfjorden, drøye ca mil fra Sunndalsøra

Klatring: 15 ruter, derav seks varianter, primært med svakt overhengende veggklatring
Førstebestigere: Utviklet av Berit Skjevling, Halgeir Holen, Oscar Hovde og Aslak Aastorp Karakteristikk: Noen tynt boltet her og der, samt hardt gradert
Adkomst: Ta av mot Drøpping ca 25 km fra Sunndalsøra, på høyden før fergeleiet på Røkkum. Følg så en smal vei ca 4 kilometer.
Pass på: De fleste rutene avsluttes før toppen der fjellet har en litt løsere karakter. Enkelte tak kan løsne en sjelden gang og sikrer bør ikke stå i fallinjen fra den som klatrer.
Sol: Kommer på veggen ca kl 18 i sommerhalvåret, om vinteren er det skygge hele tiden.
Regn: Feltet er ganske regnsikkert men det kommer vannsig etter mye nedbør og snøsmelting.

Gikk du glipp av?

    Fra 80-tallets TV-klassiker

    Fra 80-tallets TV-klassiker

    Norge Rundt var en klassiker også for noen tiår tilbake. Her et klipp som vil få deg til å dra på smilebåndet

    Rett i bakken

    Rett i bakken

    Han prøver å frisoloere E10 i Skotland ... men tryner rett under toppen av ruta

Den gjemte perle

Den gjemte perle

Isen for de varme vintre ligger litt skjult, men er virkelig verdt turen.

Vårens perle

Vårens perle

Øvre sydstup på Kolsås er klatrebar hele vinteren, og er det en bulder du bør gå når solen står inn og fjellet fremdeles er kjølig, så er det Norges første buldreklassiker.

En klatrekjærestes bekjennelser

En klatrekjærestes bekjennelser

Belay-bitch! Det ble sagt så lavt at jeg knapt hørte det. Det forandret min innstilling til klatresporten.

– Hvor små må skoene være?

– Hvor små må skoene være?

KLATRESKOLEN (EP8): Er rimelig klatreutstyr mer utrygt, og hvor små må skoene være?

Slik snur du på toppen

Slik snur du på toppen

KLATRESKOLEN (S2E3): Noe av det viktigste du må kunne som uteklatrer er å snu trygt på toppen av ruta.

Slik bruker du kamkilene

Slik bruker du kamkilene

KLATRESKOLEN (S2E4): Kamkilen er en av våre kjæreste sikringsmidler. Paula Voldner viser hvordan den skal brukes.