1Solnedgang: Thomas topper ut El Capitan etter tre dager på veggen. Foto: Martin Skaar Olslund

Hardt ritt på El Cap

Det er ingen lette veier opp Yosemites El Capitan. Den letteste innebærer hardere rissklatring enn de aller fleste klatrere har prøvd seg på (fra Klatring 111).

Onsdag 07. juni 2017 kl.18:45

Barn som spiser is, barnetog, korpsmusikk og norske flagg. Jeg drømte at jeg falt, susende gjennom alt sammen, akkompagnert av en øredøvende korpsmusikk. Et fritt fall som først tok slutt da korpsmusikken ble erstattet av en klagende ringelyd. Det var vekkerklokka på telefonen som ringte, og jeg åpnet øynene til daggry på El Cap Spire, midt på monsterveggen El Capitan. Datoen var 17. mai, og selv om folkefesten var i full gang hjemme i Norge, var klokka bare 05.30 lokal tid. Vi hadde mye hard klatring foran oss, og jeg følte selv at jeg hadde mye å bevise, mye å tape.

Les også: Alex Honnold har frisoloert El Capitan

Helt fra jeg ikke kunne uttale navnet riktig (yoh-SEM-it-ee, ikke yo-se-maite) har jeg hatt et stort ønske om å dra til dalen med de store veggene. Denne gangen hadde jeg billettene, og skulle være her i knappe to uker. Det ville i utgangspunktet bety at vi hadde dårlig tid til å prøve noe stort, og det var nettopp derfor vi befant oss blant bjørner og turister i selve «The Valley». Vi hadde planer om det som muligens ville bli første norske fribestigning av 1000 meter høye El Capitan, men som vi stadig ble minnet på av lokale klatrere: «det finnes ingen lett vei opp El Cap». Vi satset allikevel på den letteste, og Thomas Meling, min taulagskamerat hadde allerede klatret mesteparten av Freerider teknisk, et halvt år før. Et godt utgangspunkt med andre ord.

Hurra: Martin Skaar Olslund på El Capitan på 17. mai. Foto: Thomas Meling

Det gikk rundt for meg da vi pakket Thomas’ heisesekk med klær, rack, mat og vann. Mine tidligere erfaringer fra store vegger var basert på uttrykket light is fast, og innebar en liten sekk med kanskje tre liter. 30 liter vann lå det nå i sekken vår, tilsvarende 30 tunge kilo. Jeg funderte over mulighetene ved å finne opp et lettere vann. Men nei, i stedet fikk det bli 30 liter i tillegg til trippelt rack, klær, soveposer, bagels, hermetikk, frukt, Elizabeth Arden eight hour cream og en liten flaske vin for syns skyld. Jeg følte vi var godt forberedt denne gangen.

Heisesekken, med våre 30 liter vann i alle farger, stod på fjortende taulengde etter at vi allerede hadde forhåndsheist til første bivihylle. Klokka var litt over seks, og to klatrere beveget seg raskt oppover det enorme lerretet som tegnet konturen av verdens mest ettertraktede storvegg. Alt fløt bra, og da vi la oss til rette for første natt på veggen, hadde vi lagt bak oss 14 taulengder samt fikset de tre neste. Likevel kunne jeg ikke la være å tenke på de harde gradene. Sva- og faceklatringen hadde gått bra, men det var rissene som skremte meg mest. Da føltes det betryggende å ha Thomas som taulagskamerat, siden han var mye bedre på den type klatring enn meg selv.

Tross litt mekk med sekken neste dag, var vi raskt oppe under dagens crux. Dette var taulengden både jeg og Thomas fryktet mest på hele ruta, for selv om Monster Offwidth er gitt den uskyldige graden 7, er den fryktet av de fleste. Når redaktør Hagen i nummer 109 ymter om at Vågarisset (6+) (på Kalle i Lofoten, red. anm) heller burde være 7+, tør jeg ikke tenke på hva han ville sagt om Monster. Tenk deg et 40 meter langt snitt i smør, perfekt skåret med et rykende varmt knivblad, med en tykkelse på 200 millimeter. Sett smørpakka på høykant og tilt den ørlite grann.

Hvordan klatrer man noe sånt spør kanskje du, men jeg blir nødt til å gi spørsmålet videre til Thomas. For selv om han hadde falt ut av toppen et halvt år tilbake, var det aldri noe som tydet på at risset ville seire denne gangen. Thomas klatret stødig og kontrollert oppover, med halve kroppen klemt mellom de to kalde granittflatene. Etter at over en time var gått(!), jublet han og dro inn slakken. Jeg jublet utenpå, men følte mest frykt. 30 meter lenger oppe klarte jeg ikke lenger å holde imot, og kroppen skled ut av risset. Jeg visste hele tiden at jeg hadde dette ene forsøket, og ingenting kunne få meg på risset en gang til nå, i sola.

Nasjonaldagen var kommet helt til Amerika, og vi pusset tenner på det som var den heftigste bivihylla jeg hadde kunnet forestille meg. Mens barna i Norge ropte hurra og plukket russekort, ga Thomas meg et lite innblikk i tilværelsen til det han selv betegnet som å være en gammel mann. 20-åra altså, tapt kjærlighet og sånn. Jeg tenkte ikke så mye over det, og begynte heller å jumarere de 60 meterne vi allerede hadde fikset. Dagen før hadde jeg skuffet både meg selv og Thomas ved å falle på grad 7 (tross… tja), og dagens etappe bestod av minst én åtterlengde.

Høy diederstandard: Med håp om å nå toppen samme dag, cruiser Martin den siste harde diedertaulengden. 8- og like fantastisk som den ser ut. Foto: Thomas Meling

På toppen av de faste tauene, stod vi ved et Y-kryss midt i ruta. Det vanligste er å klatre Huber-taulengden, som skal være et hardt buldreproblem gradert 8+. Alternativt kan en klatre et nesten like hardt dieder til venstre, kalt Teflon Corner (8/8+). Vi gikk i alle fall for sistnevnte, og da jeg kom opp til bunnen av diederet forstod jeg godt navnevalget. Ikke bare var fjellet glatt som teflon, men det fantes overhodet ingen tak. Eneste beta, fant jeg ut, var å presse kontinuerlig med håndflatene mot de to veggene, samtidig som jeg gjorde det samme med føttene nærmest i spagat. Vår effektivitet til tross, så rakk jeg aldri å sende lengden før sola kom rundt The Nose og gjorde dermed all hard klatring umulig. Vi klatret heller videre til neste bivihylle på The Block, der vi døste i sola mens jeg nynnet på: Vi ere en nasjon, Gud signe vårt dyre fedreland, Du gamla du fria, osv. Til slutt ble Thomas lei og satt på hardrock fra Ipoden, og det var da jeg foreslo at vi heller fikk gå ned og gjøre ferdig cruxlengden.

Jeg sendte! Forholdene var perfekte og de nye Millet-skoene bet perfekt på teflonen. Dessverre var Thomas rett og slett for stiv for den brede stemmingen, så vi endte opp med å returnere tilbake til The Block. Jeg presterte å si at det aldri hadde vært veldig viktig for meg at begge friklatret alt, altså all free. Jeg visste at dette betydde mye for Thomas, og at han ikke ville kunne legge ruta fra seg om han ikke hadde friklatret hver meter. Ettersom vi begge hadde falt, og en all free-bestigning ikke lenger var aktuelt, foreslo jeg heller at andremann skulle jumarere herfra. På den måten kunne vi komme unna med maks en ekstra dag, argumenterte jeg, og Thomas var enig. Vi nøt en liten flaske hvitvin den kvelden, vel vitende om all granitten som lå oss i vente men også alt vi hadde klatret. Viktigst var likevel at jeg virkelig kunne føle at jeg slappet litt av nå, og nøt dermed mer.

Tøffe typer: Med 1000-metersveggen El Capitan i bakgrunnen. Foto: Bjarte Idsø

30 liter vann, sammen med vår nøye planlagte matrasjon var beregnet på fire dager, og det innebar at vi måtte toppe ut denne dagen. Med dette i tankene, og en ny strategi der andremann jumarerte, gikk vi på de tre siste virkelig harde taulengdene med de kreftene som var igjen. Først et bratt, litt vått sjuerriss som Thomas gikk stødig i andre forsøk, og deretter et fantastisk dieder gradert 8-, som jeg gikk etter å ha sjekka ut sikringene. Avslutningsvis flashet jeg 7+/8- traversen ut til Round Table Ledge, og klokka var bare 12!

Round Table var en fin hylle, men det var så visst ingen mening i å bli der en hel dag og natt. Vi hadde bare fem taulengder igjen til toppen, selv om en av dem stod som offwidth på topoen. Jeg fikk klatre den bratteste 6+-lengden jeg noen gang har klatret. Et ekstremt bratt og eksponert fingerriss, på gode jammer. Stand i en elendig bolt, med backup i en bedre bolt og kamkile. 800 meter RETT ned, i det hele tatt kanskje den mest eksponerte av alle standplassene jeg har hengt i. Tauet fløt vannrett på vinden mens Thomas klatret The Second Monster. Det var tydelig at vi ikke var helt ferdige med den harde klatringa, for dette var nok en 30 meter lang offwidth. Med andre ord fortsatte det til siste slutt.

Så, toppen. Jeg følte ingenting, var hverken sulten eller tørst. Jeg delte resten av maten min med Thomas, og helte ut mesteparten av de siste åtte kiloene med vann som vi hadde dratt helt opp hit. Thomas ville helst legge seg til å sove, og det kunne jo ha vært fint å våkne opp til en ny soloppgang på toppen El Cap. Jeg overtalte ham uansett til å bli med ned i skumringen, og der jeg gikk i sokkelesten skjøv jeg tankene om store prosjekter til side. Først når jeg skriver dette har jeg begynt å bla i føreren igjen.

Gikk du glipp av?

    Senter for fjell

    Senter for fjell


    Legendariske Arne Randers Heens ide om et tindemuseum ble endelig materialisert, men endte opp som noe mye større; Opplevelsessenter, møtested, klatrevegg og signalbygg.

    Ut av hulen

    Ut av hulen

    Petzl ble født ut fra et hull i bakken. Resultatet er en revolusjon innen klatresporten.

Den gjemte perle

Den gjemte perle

Isen for de varme vintre ligger litt skjult, men er virkelig verdt turen.

Vårens perle

Vårens perle

Øvre sydstup på Kolsås er klatrebar hele vinteren, og er det en bulder du bør gå når solen står inn og fjellet fremdeles er kjølig, så er det Norges første buldreklassiker.

En klatrekjærestes bekjennelser

Belay-bitch! Det ble sagt så lavt at jeg knapt hørte det. Det forandret min innstilling til klatresporten.

– Hvor små må skoene være?

– Hvor små må skoene være?

KLATRESKOLEN (EP8): Er rimelig klatreutstyr mer utrygt, og hvor små må skoene være?

Slik snur du på toppen

Slik snur du på toppen

KLATRESKOLEN (S2E3): Noe av det viktigste du må kunne som uteklatrer er å snu trygt på toppen av ruta.

Slik bruker du kamkilene

Slik bruker du kamkilene

KLATRESKOLEN (S2E4): Kamkilen er en av våre kjæreste sikringsmidler. Paula Voldner viser hvordan den skal brukes.