1Illustrasjon: Julie Gry Sveistrup

Da Ole J. gav Helene Harepus klump i halsen

De fleste klatrere hadde gått hjem, og det var stille i skogen, da noen stygge ukvemsord gjenlød mellom trærne.

Onsdag 11. april 2018 kl.13:31

«Faen i hælvete!! Er det mulig? Jeg kan jo gå det der så utrolig billig!»

Et stykke oppe i Gråveggen, et valfartssted for klatrere ved idylliske Hauktjern like utenfor Oslo, hadde skarpklatreren Ole J. greid å kile armene fast i ei revne. Beina hadde han plassert på noen bittesmå, nesten usynlige framspring. I denne umulige stillingen greide han på merkverdig vis å hente seg inn igjen, etter at en nesten umenneskelig kraftanstrengelse hadde brakt ham opp de første, krevende meterne av den stupbratte, til og med overhengende, veggen.

«Faen også! Det er så ufattelig dårlig! Jeg har ikke råd til å holde på sånn. Jeg må jo ha igjen litt krefter til det som kommer også! Er det mulig?», drev han på.

Han pustet fælt, så kraftig at han ikke la merke til hva som skjedde nede på skogbunnen. Etter hvert gikk skjellsordene hans over til mumling, som nesten forsvant i den kraftige pusten.

«Hva er det som skjer?» spurte Morten Skogmus nede på bakken. Han hadde krøpet fram fra en stein, og sto og nappet sikreren i buksebeinet.

«Hysj! Ikke så høyt. Ole J. konsentrerer seg.»

«Er han på Normalveien?», spurte Helene Harepus, og hoppet opp på en stein bak sikreren. Derfra hadde hun en førsteklasses utsikt.

«Ja», sa sikreren, meget tilknappet. Han var for opptatt med å sikre til å la seg merke med at dyrene hadde begynt å snakke.

Også Roger Rev hadde skjønt at noe utenom det vanlige var på gang. Han kom listende ut av skogen og satte seg lydløst ved siden av Helene Harepus. Hun rykket litt til, men med et beroligende nikk gjorde Roger det klart at han var innstilt på å legge gamle uoverensstemmelser til side og konsentrere seg om det som var det viktigste akkurat nå.

«Har han hatt noen heng?», nesten hvisket Roger fram.

«Er du gal?», utbrøt sikreren. «Ole J. henger aldri. Han klatrer til han faller.»

Oppe i veggen hadde de verste stormkastene fra Ole J. sin pust begynt å gi seg. Han innså at han hadde lagt bak seg de innledende problemene, og at det nå var på tide å forberede seg til de neste, fryktinngytende meterne av den sagnomsuste klatreruta.

Musklene spilte i det han tilsynelatende uanstrengt forlot revna og svingte den sterke kroppen - 0,85 kilo tyngre enn hans ideelle matchvekt - opp til en klosseformet steinformasjon. Derfra manøvrerte han seg videre oppover via noen bittesmå, nedovervendte lister. Deretter fulgte et glatt, og samtidig utoverhengende steinparti, hvor takene nesten var usynlige. Så var han oppe ved det partiet av den legendariske ruta som gjennom årene har ødelagt så mange fine soldager for dyra i skogen.

På dette stedet har talløse klatrere hengt maktesløse i tauet etter brutale fall, mens de har latt edder og galle formelig renne nedover Gråveggen.

«Nå får vi se hva han er laget av», mumlet Roger Rev.

I neste øyeblikk lød et gisp gjennom skogen, i det Ole J. grep tak i et av de minste, skarpeste og vondeste takene på Gråveggen, den mytiske Haifinnen.

«Kom igjen!» skrek sikreren, mens han rev tauet ut gjennom taubremsen, livredd for at det skulle bli hengende igjen og skape unødig motstand for klatreren, som nå kjempet steinhardt oppe i Gråveggen.

«Du kan greie det!», ropte Morten Skogmus med den tynne stemmen sin.

Langt der oppe kloret Ole J. seg fast, i det lille, mytiske taket. Et av beina beveget seg nå ut til venstre, i et desperat forsøk på å gi fingrene støtte. Et illevarslende grynt kunne høres, som om klatreren der oppe var i ferd med å gi tapt.

«Ikke gi deg, Ole. Du kan klare det, for faen!», skrek Helene Harepus, og holdt seg for munnen, forskrekket over sin egen ordbruk.

Hun og de andre våget knapt å se, men gløttet ut mellom labbene.

Han hang der fortsatt! Ikke bare det, men i neste øyeblikk gled han videre, før han med en kraftanstrengelse gjorde et sprang som en røyskatt. Så var han tilsynelatende i sikkerhet, med den ene hånda plantet i en skålformasjon i granitten.

Det som avslørte at kampen på ingen måte var over, var Ole J. sin pust. Han pustet som en hingst. Innimellom mumlet han til seg selv, sint i stemmen: «Er det mulig?? Kom igjen, Ole. Skjerp deg!»

Halvmeter for halvmeter beveget han seg videre. Sakte nå, bitterlig klar over at selv et øyeblikks uoppmerksomhet kunne ta fra ham denne triumfen.

Det gikk saktere og saktere. Pusten ble bare tyngre og tyngre. Nede på skogbunnen spredte panikken seg blant tilskuerne.

«Få ut fingeren Ole! Ikke stopp opp nå! Hold deg i bevegelse!», ropte Morten Skogmus. Han mente også å kunne noe om klatring, både fra egen erfaring på stubber og steiner, og fra det han hadde observert som en av Hauktjerns fastboende.

«Rolig nå. Ikke prøv å belære Ole», sa sikreren. «Ikke si noe mer. Han konsentrerer seg. Et øyeblikks uoppmerksomhet kan ødelegge alt.»

Fra da av våget ingen å si noe mer. Bare den hivende, fortvilte, desperate pusten hørtes oppe fra veggen.

Så, litt etter litt, forandret pusten karakter. Den ble fastere og jevnere. Sikrere, liksom. De som sto der nede på skogbunnen skjønte at Ole J. var i ferd med å overvinne seg selv og sin egen frykt for å mislykkes.

Den siste meteren beveget han seg med en egen eleganse.

«Jeg får klump i halsen», sa Helene Harepus.

I neste øyeblikk lød et fryktelig brøl gjennom skogen, og alle dyrene løp forskremte hver til sitt.

«Ja!! Faen! Er det mulig??» brølte Ole J.

«Denne har du fortjent!», ropte sikreren.

Skrikende, ropende, sprellende og leende ble Ole J. firt ned mot den stille skogbunnen – uvitende om at han hadde gitt Hauktjerns fastboende, antakelig landets mest blaserte klatrepublikum – en av sesongens flotteste forestillinger.

Gikk du glipp av?

    Tinget er over

    Tinget er over

    I helgen avholdt NKF sitt bienale Klatreting, som resulterte i nytt styre og en rekke vedtak

    Syv topper

    Syv topper

    Hvitserk eventyrreiser har lansert en ny utfordring; de syv høyeste toppene i landet på syv dager

Premiere på «Silence» av Adam Ondra

Premiere på «Silence» av Adam Ondra

Bli med på premiere på filmen om verdens hardeste klatrerute – i dag.

Den hvite fare

Den hvite fare

Visste du at dette klatrehjelpemiddelet en gang var strengt forbudt?

Den gjemte perle

Den gjemte perle

Isen for de varme vintre ligger litt skjult, men er virkelig verdt turen.

Tyngdepunktets magi

Noe av det mest kraftbesparende man kan gjøre i veggen, er å være oppmerksom på hvor kroppens tyngdepunkt befinner seg og optimalisere teknikken i forhold til dette. Her er tipsene.

– Hvor små må skoene være?

– Hvor små må skoene være?

KLATRESKOLEN (EP8): Er rimelig klatreutstyr mer utrygt, og hvor små må skoene være?

Slik snur du på toppen

Slik snur du på toppen

KLATRESKOLEN (S2E3): Noe av det viktigste du må kunne som uteklatrer er å snu trygt på toppen av ruta.