1Ralph Høibakk og Arne Randers Heen hhv 22 og 53 år gamle, på Åndalsnes etter førstebestigningen av Trollryggen i 1958. Faksimile fra Åndalsnes Avis

Mellom Høibakk og berg

Ralph Høibakk er noe så nært en levende klatrelegende det er mulig å komme. I en alder av 79 er han fremdeles aktiv i veggen. Her forteller han hvordan alt startet.

Oppdatert fredag 14. oktober 2016 kl.12:36

Ralph Høibakk

  • Født: 14. juli 1937
  • Yrke: Arbeidende pensjonist
  • Hovedinteresse: Tallteori
  • Utdannelse: Siv. ing. teknisk fysikk
  • Begynte å klatre: 1955, 17 år gammel
  • Beste klatrefelt: Kolsås
  • Mest inspirerende bok: Touching the Void
  • Klatredrøm: Før: K2, idag: Mongejura (som han nå har klatret, red. anm)

Prolog
Alt var bratt for en liten gutt på Rjukan: De knugende dalsidene som lukket sola ute halve året, den lange bakken opp til tante Signe på Krosso og ikke minst grantrærne i kirkeparken. Jeg burde ha forstått allerede som syvåring at det var klatrer jeg måtte bli. Kjell og de andre ungene likte seg ikke i toppen av trærne. Jeg skjønte ikke det; det var jo der det var det var fint. Der var det frihet og utsikt. At treet svaiet og greinene var tynne, gjorde jo ingen ting. Det var ikke nødvendig å være ingeniør for å kjenne at dette holdt. I toppen var barken på edelgranen tynn og glatt som menneskehud. Den hadde små blemmer. Når jeg stakk hull på dem med neglen, rant kvaen nedover stammen så hender og klær ble grisete når jeg sklei ned.

Les også: Slik begynte Cecilie Skog å klatre

Den første prøve på overlevelse fikk jeg i grusbakken ned fra Krosso. Jeg hadde overtatt fars gamle sykkel. Det var rasjonering på alt, så jeg hadde ikke gummidekk med slange. Far var elektriker og hadde klippet av en del av en kraftig kabelisolasjon og kveilet rundt felgen. Beistet var tungtrådt og ga ikke mye dempning. Det siste gjorde ikke så mye, for jeg var så liten at jeg ikke rakk opp til å sitte på setet. Knærne tok av for vaskebrett og brolegging. I den første svingen ned fra Krosso, røyk bremsen. Jeg hadde et sekund til å bestemme meg for å hoppe av og ta de skrubbsårene det ville gitt. Plutselig var det for sent. Det ble et dødsritt; det første kjente eksempel på utfor på sykkel. Biler ble passert på innsiden og fotgjengere flakset til alle kanter. Da det endelig flatet ut i Sam Eydes gate, sto jeg av med hamrende hjerte og leide sykkelen hjem.

Svenneprøver
Neste stoppested ble Jotunheimen etter annengym. Per Sunding og jeg hadde gått Besseggen og Bukkelegret. Herregud, det var oppskrytt! På Gjendebu møtte vi Dag Dawes og Alf Tjersland. De ville også ha det brattere. Vi lånte hampetau og isøks og tenkte å traversere toppene på vestsiden av Svartdalen. Etter Svartdalspiggen skjønte vi at dette ikke holdt. Skråtravers ned i Langedalen ble løsningen. Det var tidlig på året med lange, bratte og harde snøfonner. Tennissko og støvler med lærsåle ga ikke godt feste. Vi bandt oss sammen, Dag og jeg i endene, Alf og Per i midten. Underveis sklei Alf ut. Han dro Per overende. Dag og jeg holdt oss på beina, men vi klarte ikke å bremse noe særlig. Vi suste ned mot steinura ved enden av fonna så snøføyka sto. Nå blir Per og Alf knust, tenkte jeg. Det ble noen sår, men unge kropper tåler en støyt.

Neste sommer var Dag og jeg tilbake, nå sammen med Harald Julsrud. Gjendebu lånte igjen bort tau og isøks. Nå skulle Svartdalstraversen fullføres. Ned fra Sydlige Svartdalspigg var det en loddrett hammer. Det gikk greit å fire ned Dag og Harald. Men hvordan skulle jeg komme ned? Rapell var et ukjent begrep. Jeg la tauet rundt en nabb og gikk ned i armgang. Vel nede håpet jeg å kunne dra tauet etter. Friksjon, friksjon, det kom ikke en millimeter. Hva nå? La tauet henge og gå ned i Langedalen igjen? Nei, det var for flaut. Hva om jeg gikk opp igjen og la tauet helt oppe på kanten av nabben? Hvis jeg så listet meg ned igjen mens jeg prøvde å holde konstant stramming i tauet, så ville det forhåpentlig ikke glippe over kanten mens jeg var på vei ned. Vel nede kunne jeg da bare vippe det løs. Ikke helt etter boka. Denne gangen rakk vi helt til skaret mellom Langedalstind og Mesmogtind før kveldssola tvang oss ned i Langedalen igjen. Det skulle gå 50 år før jeg fikk fullført traversen.

Neste dag gikk vi Store Knutsholstind fra Torfinnsbu. Vi hadde lest Heftyes karakteristikk og visste at dette var en topp av første klasse. Nå var vi nesten fjellklatrere. Men i vest raget et fjell over alle de andre: Storen. Den ble den umulige drømmen.

Det var ikke mye hjelp å få på Tindeklubens hytte i Skagastølsdalen. Heller ikke neste dag, etter en kald natt i hytta på Bandet, lot forbipasserende klatrere seg overtale av bedende øyne. Vi lærte leksa: når klatrere er i fjellet, er de som trollene i Dovregubbens hall, de er seg selv – nok. Men de kunne ikke nekte oss å snike oss oppover bak dem. De forsvant opp Andrew`s Renne. Vi famlet oss rundt Hjørnet og kjente igjen Heftyes Renne etter beskrivelsen. Jeg sto på skuldrene til Dag og lurte på om jeg skulle våge meg opp i renna, da de to klatrerne returnerte. De forsto at vi var troende til det meste, og at det kunne bli pinlig å lese i avisa neste dag at de kunne ha avverget en ulykke. De slang ned en tauende og sikret oss opp. LYKKE!!!!

Nå visste vi at vi var klatrere. For livet. Og vi hadde lært oss lekse nummer to og tre: Det du drømmer om lenge nok og sterkt nok, det får du realisert. Og: Det som ser umulig ut ved første øyekast, lar seg løse hvis du prøver hardt nok og lenge nok.

Jeg skjønte også at det som trakk meg til fjellet og klatringen, mer var utfoldelsen, spenningen og mestringen enn det var den rene naturopplevelsen. Faren hadde jeg nok et litt lettsindig forhold til. Senere har det gått opp for meg at om man bare overlever ungdomsårene, kan man overleve hva som helst.

Epilog
Mer enn 50 år er gått. Tiden for nybrott er over. Det er tid for jubileer. Dag, Harald og jeg avtalte 50-års jubileum for Storen. Dagen før ringte Dag og sa at værmeldingen var dårlig. Han og Harald trakk seg. Jeg var ved Tyin og tenkte at jeg måtte jo ta turen over til Turtagrø for i hvert fall å se Storen. Været var bedre enn værmeldingen og fristelsen ble for stor. Det ble Heftyes Renne solo. Denne gangen var det nok middagen og rødvinen på Turtagrø som ga mest lykke. Å leve er å være i forundring og i forandring.

Les også: Klatring i Chiang Mai i Thailand

Flotteste og sterkeste klatreopplevelser

  • 1955, Storen ad Heftyes renne, sammen med Dag Dawes og Harald Julsrud, den «umulige» drømmen.
  • 1958, Trollryggen, Østpillar, grad VI (med vårt utstyr og rutevalg), førstebestigning sammen med Arne Randers Heen, flyttet egne grenser.
  • 1959, Skarfjell, Olavsveggen, Grad VI, førstebestigning sammen med Adi Mayr og Frantz Hörtnagel.
  • 1960, Skarfjell, Trollatraversen, grad V, første totaltravers og første vinterbestigning, sammen med Per Vigerust.
  • 1961, Torre Grande, Dolomitene, førstebestigning av  Via Nordica, (VI+), sammen med Anders Opdal og Matti Jokinen.
  • 1961, Sydlige Trolltind, retur 50 meter under utsteget av Høibakks kamin (VI) sammen med Anders Opdal etter flere alvorlige uhell og nesten-ulykker, overlevelse.
  • 1962, Sydlige Trolltind, retur fra 100 meter under toppen etter flere alvorlige uhell, 24 timer i grenseland, overlevelse.
  • 1963, Første vinterbestigning av Stetind sammen med Arne Næss sr. og Kjell Friis Baastad, lassokasting med isøks over Mysosten.
  • 1964, Innerdalstårnet, første nattlige vinterbestigning av Vesteggen (IV), sammen med Tor Johan Kleppen, ekstremvær og ekstremglissade ned til Giklingdalsvannet.
  • 1963, Petit Dru, Vestveggen (VI), sammen med Anders Opdal, Tor med hammeren slo etter oss, men traff ikke.
  • 1964, Tirich Mir Østtoppen (7692 m) førstebestigning av toppen og av Sydveggen (2500 m, V), sammen med Anders Opdal, Arne Næss sr, Per Vigerust og Kjell Friis Baastad, lykkelig reise, krevende klatring.
  • 1966, Scweitserland på Østgrønland, 30 førstebestigninger sammen med Jack Berg, fråtsing i jomfruelige topper og ville ryggtraverser.
  • 1968, Store Midtmaradalstind, førstebestigning av Østryggen (VI), sammen med Knut Støren og Ulf Geir Hansen,tre døgn med strålende vær, en gammel drøm.
  • 1972, Sydlige Midtmaradalstind, førstebestigning av Østveggen, (VI), sammen med Ulf Geir Hansen og Hans Petter Fernander, tre døgn med eventyrvær i «den ukjente Horungveggen».
  • 1974, Skarfjell østveggen, førstebestigning av Gunnbjørgs Rute, (VI+), sammen med Ola Leira, stående bivuakk i regn og sludd, toppet ut i sokkelesten på kram nysnø.
  • 1979, snudde noen hundre meter under toppen av Numbur (7000 m), forsøk på førstebestigning sammen med Ola Einang, Arne Næss jr, Nils Faarlund og Kjell Friis Baastad, stor rasfare, mye krangling, mye læring.
  • 1985, Mt. Everest (8848 m), 29. april 1985, etter å ha snudd på Sydtoppen (8750 m) pga jetvinder under det første forsøket 19. april, «the happiest expedition ever», sammen med Arne Næss jr, Haavard Næsheim, Ola Einang, Bjørn Myrer Lund, Stein P. Aasheim, Odd Eliassen og Chris Bonington.
  • 1995, Drangnag Ri (6801 m), førstebestigning sammen med Arne Næss jr, Bjørn Myrer Lund, Chris Bonington, Odd Eliassen, Stein P. Aasheim og Ola Einang, hellig fjell, gamle menn, krevende klatring, truende vær, Tor med hammeren var ute etter oss på toppen.
  • 2005, 50 års jubileum på Storen, Heftyes renne solo, unroped, STOR middag på Turtagrø.
  • 2008, 50 års jubileum på Trollryggen sammen med Stein P. Aasheim og Odd Eliassen, minst like spennende som førstebestigningen!

Gikk du glipp av?

    Epic på introsvaene

    Å bevege seg over introsvaene under Trollveggen er utfordrende på så mange måter. Noe annet er å entre veggen, en erfaring Einar Landmark så smertelig fikk gjøre.

    Ut av hulen

    Ut av hulen

    Petzl ble født ut fra et hull i bakken. Resultatet er en revolusjon innen klatresporten.

Den gjemte perle

Den gjemte perle

Isen for de varme vintre ligger litt skjult, men er virkelig verdt turen.

Vårens perle

Vårens perle

Øvre sydstup på Kolsås er klatrebar hele vinteren, og er det en bulder du bør gå når solen står inn og fjellet fremdeles er kjølig, så er det Norges første buldreklassiker.

En klatrekjærestes bekjennelser

Belay-bitch! Det ble sagt så lavt at jeg knapt hørte det. Det forandret min innstilling til klatresporten.

– Hvor små må skoene være?

– Hvor små må skoene være?

KLATRESKOLEN (EP8): Er rimelig klatreutstyr mer utrygt, og hvor små må skoene være?

Slik snur du på toppen

Slik snur du på toppen

KLATRESKOLEN (S2E3): Noe av det viktigste du må kunne som uteklatrer er å snu trygt på toppen av ruta.

Slik bruker du kamkilene

Slik bruker du kamkilene

KLATRESKOLEN (S2E4): Kamkilen er en av våre kjæreste sikringsmidler. Paula Voldner viser hvordan den skal brukes.