21.05.2010 12:04
Tradisjonelt har det vært slik at ruter er lukket innen rimelighetens grenser. Man pusser ruta og får anledning til å gi et godt antall forsøk og en bra tid til å gjøre førstebestigningen. Etter et par år regnes som regel ruta som fritt vilt om ikke pusseren viser veldig iherdig og ny innsats for bestigning.
Buldring er en "ny" sport og fram til midten av 90-tallet var det veldig lite utviklet buldring i Norge. Før denne tid fantes ikke crashpads og dro du til Fontainebleau så du klatrere kun med dørmatter. I Font har man riktignok buldret i 100 år, men det er først de siste 10 åra at buldring har fått en skikkelig vekst i klatreverdenen. Undertegnede var i Hueco Tanks i en uke i 1991 uten å se en eneste buldrer.
Siden sporten er såvidt ny har pusserens rettigheter ikke blitt prøvd ut, og moralen har ikke riktig satt seg, på tross av at en del buldrere mener å påberope seg en moralsk rett til å kaste seg over et hvilket som helst buldreprosjekt.
Det er først på buldere som krever massiv innsats pussemessig og landingsmessig at man har krevet å få bestige bulderen først. Om bulderen står der klar til bestigning fra naturens side kan man slik jeg ser det ikke kreve at folk holder seg unna. Å oppdage linja først er gjerne ikke tilstrekkelig, selv om dette gjelder for ruteklatring. Det er et dilemma, siden et riss kan være lukket, på tross av at det ikke krever verken rensing eller noen annen innsats.
Et annet dilemma er begrunnelsene for ikke å kunne lukke buldere. Noen vil hevde at det er utviklende at alt er åpent. Jeg har inntrykk av at folk som vil ha alt åpent nettopp ikke er villige til å gjøre den massive innsatsen som trengs på de bulderne som pusseren vil ha lukket.
Dermed står man i en catch 22: Om en evt pusser ikke kan lukke bulderen gidder han ikke å pusse den fram. Og jobben er så massiv at ingen andre gidder å ta utfordringen heller... altså ingen ny bulder.
Løsningen blant mange som ikke orker å ta en slik konflikt er å holde prosjektene sine hemmelige. Pusse feltet i all hemmelighet; gå prosjektene sine først.
På Tokerud ble konflikten tatt, og det medførte massiv debatt. Det var påfallende hvordan mange av de som mener alle buldreprosjekter skal være åpne, titt og ofte besøkte feltet, men ikke orket å pusse linjer. Samtidig var det en del som krevet å klatre på buldere som pusserne hadde jobbet med i dagesvis. Hvorfor ikke finne sin egen linje, og gjøre jobben? Det er jo det som ville frembragt mer å klatre på, for den gjengse buldrer.
Ang Tokerud så må folk være klar over at feltet overhode ikke var mulig å klatre på slik det var i sin opprinnelige forfatning. De høye bulderne ville vært livsfarlige å prøve seg på, siden landingene var fra i sin form steinrøys til grøfter. Hele klippen var svært begrodd og for hver meter sto det velplassert et stort furutre, eller en solid bjørkestamme. Om man vil se hvordan det meste var kan man ta en titt på Tokeruds høyre del. Fiks landingen under Tradisjon for smisking (7A) og du vil kjenne følelsen. Slik og verre var de fleste av klippens landinger. Eller du kan ta tak i og fjerne steinen til venstre for Gi og Få. Over denne går det en flott linje. Verre jobber har vært gjort på Tokerud.
Tokerud er ikke en vakker klippe, men den er i T-baneavstand fra byen, og kan by på over 200 buldere samt en del superlinjer som ville vært klassikere hvor som helst. Bare test ut Drive, Omni, Jørn Hoel og God Årgang.... og jeg kan bare garantere at de ville vært umulig og rett og slett livsfarlig å klatre på uten dagesvis med innsats på hver av dem. De fleste bulderne på Tokerud sto lenge, opp til nesten to år før de ble pusset og jobben gjort - mer enn nok tid for buldringens anarkister til å ta tak. Ingen orker en slik innsats uten en førstebestigning som belønning.
Slik sett er det utviklende at arbeidskrevende buldere blir lukket – dermed blir de pusset fram. I valget mellom en frempusset bulder og ingen bulder er valget for mange greit. Om buldringens anarkister får bestemme skal alt være åpent, men resultatet er færre buldere.
Dette problemet oppstår gjerne i bynære strøk, fordi kombinasjonen av klatring, dårlig tid og behovet for frisk luft er påtrengende. Resultatet ser man på Tokerud, som har stort besøk hver dag. På to timer får man en real økt der oppe. Uten lukkede buldere ville ikke tilbudet på Tokerud vært rare greiene.
-- Redigert kl. 30.05.2010 10:25 --
Red
|
