I bakspeilet: Nickhylla i Trollveggen

Ny spalte her på våre nettsider hvor vi tar for oss små uhøytidelige historiske saker, av kuriøs karakter. Denne gang: Nickhylla; en minidrodling.

Dag Hagen

(19.02.2009 21:37)

 

kommentarer (0) | print | RSS | Tips

Da jeg var i Trollveggen første gangen i 1988, var veggen selvfølgelig preget av det den er, Trollveggen, med sine steinsprang og sin onde natur. Men den var ikke så fysisk preget av det som den er nå.

Mange har følt de holdt på å bli drept av steinsprang på intro. Vi var faktisk svært nær på å bli truffet, pga av en litt vel Romsdalsvant holdning kombinert med seriøs feilklatring. Mye tyder på at vi har en aldri så liten first ascent opp denne absurde landingsplassen for gråstein. Men det er en annen historie. 

Man var som regel trygg når man vel kom inn i veggen. Lite stein treffer veggen på vei ned. Om en stein løsner er det som regel ett sprett og så er steinen langt ute i lufta.

Poenget er at Nickhylla, som ble brukt som base ved førstebestigningen i 1965, fremdeles var fin og intakt. I det hele tatt var Rimmon og Svenskeruta skikkelig fine ruter som var lite preget av store endringer. Mose og planter kunne man støte på, i sterk kontrast til noen år senere da veggen var opprevet og full av løsgods. Rissene var fine å sikre i da det var tydelig hvordan klatrere i en årrekke hadde holdt lommene renset for smuss for å legge sikringer. 

Fra første stand i Storveggen: Nickhylla sees tydelig midt i bildet med litt snø på og omringet av steiner. Nå var dette tidlig på sesongen: I vår bravur gav vi oss i kast med Trollveggen 20 juni. For den som er fjellvant vet man at det som oftest ligger mye snø i fjellet i juni. Vi tenkte ikke så langt, unge og gira som vi var. Foto Dag Hagen

Hylla var stor nok til at fire klatrere kunne ligge relativt komfortabelt, med fin sand som underlag. Den var omkranset av steiner som førstebestigerne hadde satt opp. 

Foruten neste tur en måned senere var hylla på de påfølgende rundene i veggen helt ødelagt. Først etter raset fra Raspberry Dream, til høyre og opp for Storveggen, kan det ha vært på tidlig -90-tallet da? Fem-seks år senere gikk de store rasene ustanselig i veggen, og hvordan Nickhylla ser ut nå kan man jo bare spekulere på. Den var i alle fall fullstendig dekket av løsgods i 1994.

Som en kuriositet viser vi bildet av makker Hjarrand Julsrud i utstegsrenna. Vi hadde gleden av yr og regn store deler av turen. Hele topprenna var full av snø, og innerst var det selvfølgelig en fin foss som ustanselig måtte forseres. At vi kun hadde med en liter juice hver som drikke var altså inget problem.

Vått og hyggelig: Hjarrand Julsrud på utstegsrenna på Rimmonruta i Trollveggen. Foto Dag Hagen